Før/etter bilder og fred og krig og sånn..

Da årets "pepperkakehus" skulle lages, ble det som vanlig en lang diskusjon om hvordan byggverket skulle se ut. Tilslutt stod valget mellom Eiffeltårnet og Taj Mahal...og siden mor i huset har nedlagt vetorett på hvilket pepperkakehus man baker(det er tross alt jeg som limer det sammen og som utfører risikoarbeidet..), så var valget ganske enkelt. For det første: hvordan i all verden lager man kupler av pepperkakedeig?? Og for det andre: Eiffeltårnet var en flott måte å mimre sammen på, da vi alle sammen var i Paris ifjor sommer.
En fantastisk tur, bortsett fra EN ting: nemlig Eiffeltårnet!
Skrekk og gru.
Og når jeg først er igang, kan jeg like gjerne fortelle historien:

Det har seg sånn, at i min familie, er vi stort sett 3 gutter og 1 jente (meg). Men noen ganger er vi hele 5 gutter (og fremdeles bare 1 jente..meg igjen).
Og vi skulle til Paris!! Hele hurven! Disneyland, shopping, badeland, sightseeing...Drømmeferie!
So far, so good...til vi kom til Eiffeltårnet. Da sviktet knærne, hjertet slo kollbøtte (?) og jeg fikk en plutselig, intens hjemlengsel. Tårnet var HØØØYT! Mye høyere enn på bilder!
Og attpåtil hadde gutta boys bestemt seg for å ta trappene! Man kan ikke ta trappene når det er 500 meter ned til bakken og man kan SE GJENNOM trappene, sa jeg...og ble ikke hørt.
Det endte med at jeg og eldstemann tok heisen, de andre gikk.
Heiser ja...har jeg sagt at jeg ikke er så glad i heiser? Spesielt ikke FULLE heiser..?
Men vi kom oss opp. Til første nivå (sånn omtrent midt på Eiffeltårnet). Da var det nok. Vi gikk ut av heisen, jeg prøvde febrilsk å ringe til min kjære (for vi hadde avtale om å møtes PÅ TOPPEN)! Da jeg endelig fikk kontakt, var vi kommet oss ut på plattformen og stod og tviholdt oss i en stolpelignende sak. Vi skulle bare snike oss FORSIKTIG rundt hjørnet, for der blåste det ikke så mye. Og det første jeg ser er dette:


TERRORISTER!!
Jeg huket meg sammen i vinden, og hjernen jobbet på høygir. Hva i all verden skulle jeg gjøre? Det første som slo meg var å løpe. Men beina hadde stivnet. Jeg var BOMBE (?) sikker på at de skulle sprenge hele Eiffeltårnet! Plutselig klarnet tankene, jeg dro opp kameraet, BEVIS! Jeg måtte ha bevis! Tårene trillet, jeg lo og gråt om hverandre, og plutselig stod de der: resten av guttegjengen! Jeg kjeftet og skrek og spurte hvordan de kunne finne på å gjøre noe så dumt (som hundretusener av turister gjør hvert eneste år..).
Min kjære klarte å roe meg såpass at jeg skjønte at jeg hadde vært LITT for fantasifull. Og at det å ta bilder av fremmede mennesker, kanskje ikke er det lureste man gjør..SELV om man tror det er terrorister.
Og turen ned?
Trappene! Kan anbefales! (Ihvertfall med lukkede øyne, og en hånd å holde i...)

Vel...for å gjøre en lang historie kort: vi fikk oss en god latter forleden dag, og det å mimre sammen hører jo julen til...eller?

Ps...er veldig lei meg på de to mennenes vegne som ikke aner hva de har blitt utsatt og mistenkt for! De er helt sikkert veldig snill og grei! :-) Men når man kjenner frykten gyve løs, slutter man plutselig å tenke klart og tror at alle menn med skjegg er terrorister! Hmm...min far har skjegg...

Og da var det Fredspriskonsert på TV...GOD HELG!